Goodbye Africa!

11 November.

Nå er jeg langt over skyene igjen, på vei fra Amsterdam til Bergen! Flyturen fra Dar til Amsterdam tok nesten ni timer men virket mye kortere for jeg sov nesten hele veien. Føles både som om jeg har vært i Tanzania kjempelenge og som om jeg kom dit for en uke siden. I Amsterdam kjente vi med en gang kulden og ble litt forberedt til Norge, julestemning var det og. Og endelig Starbucks som vi hadde ventet lenge på.

Det var trist å si ha det til alle i går. Vet ikke hvor mye ungene egentlig skjønte om at vi skulle dra, men de fikk masse klemmer og susser og skjønte nok at det var noe på gang. Åhh, så søte! -Bye, byyye! Med kjempesøte stemmer. Og Oswaldi med søte små slengkyss. Kommer til å savne de, og det at jeg har kunnet kose med verdens søteste unger (Anveig og jeg er helt sikker på at de er det) hver dag! De skulle fått så mye mer oppmerksomhet enn de får, men samtidig så er disse ungene veldig heldig for de faktisk blir tatt vare på, de får gå på gode skoler og medisin om de er syk. Men for eksempel å ha noe som er helt eget, det får de ikke.

Jeg har lært utrolig mye på disse ukene, både om verden og meg selv uten å høres alt for klisjé aktig ut! Jeg er positivt overrasket over hvordan jeg har klart å tilpasse meg. Afrika er bare så forskjellig fra alt annet jeg har opplevd og alle andre steder jeg har vært. Menneskene, tradisjonene, landskapet, kulturen og blandingen av fortid og nåtid, gammelt og nytt. Selv om sistnevnte er noe jeg egentlig har litt problemer med, den blandingen det er av det tradisjonsrike og forbrukersamfunn, jeg føler det er et eneste kaos. Noen ganger tenker jeg at det skulle gått an å bare slette verden og begynne på nytt. Med alt likt fordelt. Jeg føler meg ferdig, men skal uansett tilbake en dag. Konklusjonen de siste gangene jeg har vært ute å reist er at jeg er sinnsykt heldig som har Norge som hjemlandet mitt. Selv om jeg akkurat nå ikke har lyst å bo der når jeg blir stor! Men det er en trygghet som vi skal være veldig glad for at vi har.

Det kjennes både bra og rart å komme hjem!

Maria




Ååå, se på denne søte gutten min! Oswaldi.

Golygoly!

8 Oktober

Ååå, forrige dagen ble jeg så lei meg! Gregory, den lille søte klumpen min ble hentet av mammaen sin. Det er jo bra, at han får komme tilbake til familien sin (moren hadde vært syk), men den dagen han ble hentet var ikke jeg på barnehjemmet så jeg fikk ikke sagt ha det til Golygoly. Verdens søteste lille unge, som jeg gikk og susset på hele tiden. Men han får det forhåpentligvis bedre nå.

Helsikkens maur som går på dataen min. I dag er det søndag, farsdag og to dager igjen i Tanzania. På en måte føler jeg at heg har vært her i et halvt år, men samtidig føles det som om jeg kom i går. Ukene har gått så fort og jeg har opplevd så mye! Har blitt vant til å kunne kose med verdens søteste unger dagen lang, så det blir litt rart med å komme hjem. Ingen babyer! I dag sto vi opp tidlig, som vanlig her i Tanzania, og dro på barnehjemmet. Vi var der i noen timer før Anveig, Athanas og jeg dro på en slags søndags-kjøretur. Vi spiste noen sinnsykt gode burgere, handlet litt og dro for å se på "farmen" til Athanas. Et stykke land, eller faktisk to, langt ute i ødemarken hvor han en dag har tenkt å bosette seg. Det skulle vel ta en liten time å kjøre ut der men vi brukte to. Og kjøring rundt omkring der, og to timer tilbake. Så etter en del timer i bil ble meg og Anveig veldig rar og overtrøtt. Synging, mobbing av engelsken til vår afrikanske venn, drømmer om skiver med brunost og teorier om hvordan man kan få sjokoladebaby med en hvit mann (lat som ingenting eller skyld på en mørk oldemor når ungen popper ut). Og vi fikk forresten en bot, for Athanas kjørte for fort, til tross for at det ikke var noe fartsgrense. Han klagde til politidamen om at han han ikke kunne betale så mye som han egentlig skulle for han hadde litt "hard times". Da kom hun med verdens beste kommentar, eller påstand, om at hør her bror, det er kun kvinner som går igjennom "hard times". High five for politidamen!! Han slapp forresten unna med å bare gi penger så de kunne kjøpe seg litt vann.

I går var vi å besøkte Anveig sin afrikanske mamma, mama Losie, eller Maria som hun egentlig heter (fint navn). De kaller damene her for mama og så navnet på den eldste ungen. Sånn jeg forstod det så heter den eldste ungen til Maria egentlig Rosie men av en eller annen grunn så uttaler de ofte R som L her. Dermed Mama Losie! En kjempekoselig dame, kanskje rundt seksti som er veldig flink med ungene, ja hun jobber på barnehjemmet forresten... De siste dagene har det vært rundt 30 grader om kvelden men har aldri sjekket hva det er om dagen, det er iallefall veldig veldig varmt og klamt! I morgen skal vi på barnehjemmet, så tenkte jeg å dra en tur på kanga-shopping (sånt afrikansk tørkle vet dere, som de bruker til alt), og så skal vi ut å spise i morgen kveld. Det er altså to dager til på barnehjemmet, blir trist å forlate de små søte.

Time for some sleep!

Maria

En uke igjen!

4 November

Og det kjennes egentlig bra. Jeg føler meg meg snart ferdig med Afrika for denne gang. Jeg tenker at første gang i Afrika er jeg glad jeg ikke skal være her så alt for lenge. Men bare fordi alt er så sinnsykt annerledes enn hjemme, jeg savner og fordi jeg bare var forberedt til disse seks ukene. Nå sitter jeg på internett-cafeen igjen, og det er en stund siden. Det har enten vært lite tid, ingen strøm eller jeg har bare vært for lat til å gå bort hit!

Denne uken har vi stort sett vært på barnehjemmet. Men også på et tremarked og på besøk hos en bekjent av Anveig. Det var hos en jente som før jobbet på barnehjemmet, og hun var veldig livlig. Vi satt i en liten stue med lys kun fra en liten sterk lampe på bordet, som blendet meg hele tiden. Bak satt en jente som jeg kun hørte men ikke såg og bablet i vei mest på swahili og litt engelsk. Jeg fikk med meg litt av det hun snakket om, men strevde vel egentlig mest med å holde meg våken etter en lang dag på barnehjemmet. Men det var gøy å se hvordan andre bor her nede og Agnes som hun heter, var kjempesøt. I går tok vi faktisk med noen av ungene på stranden! Det var fjorten unger og de fleste av de har aldri vært andre steder enn på barnehjemmet og rett utenfor i gaten. Så for de fleste var det første gang de satt i en bil og for alle første gang de var på en strand. De koste seg kjempe masse og elsket stranden. Selv om et par av de var livredd for å kjøre bil og skrek som bare det! Oswaldi var livredd for havet, men vi satt og lekte i sanden i stedet. Vi var der kun i noen timer og de fleste sovnet på veien hjem. Jeg ble så sinnsykt solbrent, selv om jeg smurte meg to ganger med faktor 40! Konklusjonen er at solkremen som jeg har kjøpt her er gammel eller ødelagt, for det skal ikke være mulig! Så vi måtte nok utsette turen Anveig og jeg skulle ha til stranden i dag.

Nå er jeg ekstremt sulten, har nesten bare spist kjeks og snop de siste dagene så skal se om jeg finner meg litt ordentlig mat! Og jeg merket at nå svikter hukommelsen for jeg er så sulten så jeg skriver mer en annen dag! Skal prøve å få lagt ut flere bilder!

See you soon!

Maria

Soon November, but I can't really tell.

31 Oktober

I dag har vært en fin (lør)dag. Boram (den amerikanske jenten som bor der jeg bodde først), Moana (en tanzanianer hun jobber med) og jeg dro til en strand et stykke unna her vi bor. Vi tok først en dalla dalla, så en annen dalla dalla, så ferge og så en dalla dalla/bil. Sistnevnte, turen fra fergen til stranden var altså med en sånn type varebil som man i Norge kanskje har seks seter i. Det var elleve seter i denne men vi var på det meste 23 personen i bilen! Litt crowded... Strandområdet var bare sinnsykt fint, og det var så chill å bare ligge der med ipod, bok og en Kilimanjaro (If you can't climb it, drink it!). Anveig og jeg planlegger en tur ut der til uken, og da skal vi sove i de koselige teltene på stranden.

I går kom jeg tilbake fra safari-turen min. Som var kjempe spennende, fikk tatt noen veldig bra bilder! Jeg dro opp til Arusha, en by nord i Tanzania, med buss onsdagsmorgen. Da jeg satt og ventet på at bussen skulle komme, kommenterte jeg mottoet til busselskapet "In God we trust" til Athanas, som fulgte meg til bussen, og sa at jeg heller stoler på sjåføren. Det hele ledet til en lang samtale om Gud og tro og fikk tiden til å gå før jeg gikk på bussen. Reisen tok ni timer, og jeg hørt på musikk hele tiden, med ti minutters pause. Selv om navnet Scandinavian Express fikk meg til å føle meg litt tryggere (som sikkert og var trikset deres), så var det det eneste. De forskjellige busselskapene på denne strekningen såg ut til å kappkjøre, og jeg ble mer og mer bekymret ved hver tvilsomme forbikjøring. Men det gikk fint. Det gjør som regel det. Dagen etterpå, klokken fem om morningen be jeg hentet av safari-guidene mine og vi kjørte til Ngorongoro, krateret som låg tre timer unna. Jeg var heldigvis for trøtt til å bekymre meg så veldig om kjøringen deres. Ngorongoro er altså et krater som oppstod for jeg-vet-ikke-hvor-lenge-siden-for-guidene-mine-klarte-ikke-bli-enige-men-veldig-lenge-siden. Og nede i dette krateret lever det masse ville Afrika-dyr! Og de var så fine! Sebra, løver, flodhester, Pumba-dyr (løvenes konge), bøfler, flamingo, apekatter, afrikansk villkatt, hyener og mye mer. Jeg fikk til og med se en gjeng med løver jakte på, og drepe tre bøfler. Noe som folk kanskje må kjøre rundt i flere dager på safari for å se. Men ingen elefanter. Sjiraffer var det heller ikke, for de kommer seg ikke ned i krateret. Haha, ser det for meg om de skulle gått ned der: tenker sånn som jeg går ned en bratt bakke med snø og prøver å ikke falle, sidelengs og en og en fot, og litt rart ansiktsuttrykk. Men! Selv om jeg ikke så noen sjiraffer så har jeg faktisk bilde av en. På veien til krateret satt jeg og kjedet meg og bare tok tilfeldige bilder ut vinduet. Men bare av skog, skog, skog, skog, et lite hus, skog, skog, skog. Og så plutselig når jeg såg gjennom bildene så hadde det jammen med lurt seg en sjiraff inn i bilde! Men jeg såg aldri noen sjiraff. Check it out!






Vi punkterte to ganger og jeg var livredd når vi skulle kjøre opp igjen den bratte "veien" til toppen av krateret. Bare for å fullføre Maria-har-egentlig-vært-redd-i-tre-dager så må jeg fortelle at jeg tok fly tilbake til Dar es Salaam dagen etterpå. Det var ingeting å være redd for men det var jeg. Men egentlig bare fordi flyet var lite, hadde små og veldig synlige motorer og fordi det er Afrika. Men nå eg jeg trygg. Fjoh! Pappa blir glad når jeg kommer hjem!

Og nå skal jeg legge meg i den trygge motell-sengen min. God natt!

Maria

Lalala Afrika

27 Oktober

I helgen var vi på afrikansk dansekonkurranse, minnet meg litt om "skal vi danse?" med dommere og publikum og sånn rundt scenen. Det var veldig imponernde å se danserne, det er helt sykt hvordan de kan riste rumpen og følge rytmen. Men konkurransen varte i over tre timer... Viften falt ikke ned men jeg skiftet rom dagen etterpå og der var det vifte som fungerte. Men på nye rommet våknet jeg klokken fire om natten av bønn på moskeen, som tydeligvis lå rett utenfor vinduet mitt. Det føltes som om de sto rett ved sengen min. Så jeg skiftet rom igjen, og her får jeg sove i fred. Jeg har respekt for religioner, men de har tydeligvis ikke respekt for søvn, skjønner ikke hva de skal be etter klokken fire om natten. Også så høyt! Søndagen var vi noen timer på barnehjemmet og så dro vi på kino om kvelden. For noen timer kunne jeg vært hvor som helst i verden, selv om alt minnet om USA, da vi var på kino på det store kjøpesenteret som det nok er amerikanere som står bak. Men da jeg kom ut igjen kom jeg på at jeg var i Afrika, da den trykkende varmen slo oss og skiltet som sa at dette er Øst-Afrikas største skjerm kom til synet.

I dag har meg og Athanas vært inne i sentrum å kjøpt bussbilett og flybilett til turen min i morgen. Tar buss opp til et sted som heter Arusha og fly tilbake hit på fredag. I dag tok jeg for første gang dalla dalla, bussene de har her. De er veldig små og fulle av folk. Men det er gøy å oppleve det lokale. Etterpå dro jeg til barnehjemmet og koste med ungene! De hadde en slags oppvisning med musikk og dans der i dag som avskjed for en som har jobbet der.

I morgen skal jeg som sagt bruke mesteparten av dagen på en buss, masse tid til musikk og tanker! Snakkes når jeg kommer tilbake!

Maria

Halveis

23 Oktober

Har akkurat sjekket inn på et koselig motell rett unna der jeg bodde. Et lite og enkelt rom med Afrika-style baderom, men helt perfekt! Ligger i dobbelsengen som dekker nesten hele rommet, spiser kjeks, leser Barack Obama's "Å leve en drøm" og hører på gangstershit musikk på det lille TV. Betaler ca 70kr natten, og i motsetning til hotellet jeg sov på forrige dagen til 150kr, er dette rommet kjempe koselig og det er god stemning. Det er det som teller.

Det er fredagskveld. Anveig, Athanas og jeg har akkurat vært å spist på Chef's Pride inne i sentrum. Det var sinnsykt godt med en ordentlig biff, begynner å bli en stund siden. Jeg har nå vært i Tanzania i tre uker og har nesten tre uker igjen. I går hadde jeg en skikkelig lei-av-alt-dag, kanskje det var en salgs midt-reise-krise. Det var varmt, store myggstikk, irriterende musikk og enda varmere da strømmen gikk. Igjen! Men nå er alt bra! Og jeg liker Afrika! (Det rimte).
Neste uke er det planlagt safari-tur og en tur til en veldig fin strand. Safariparken jeg skal til ligger ti timer lengre nord, med buss. Ngorongoro heter den og ligger i et krater. Det blir dyrt men håper det er verdt det. I morgen blir det Mor Teresa (barnehjemmet) om dagen og Afrika-dans om kvelden. Nå skal jeg snart sove. Det eneste som bekymrer meg er viften over meg som ser ut som den skal falle ned. Og jeg lurer på om den slutter å snurre før den kanskje lander på meg. Oki, nå skal jeg sove.

God natt!

Maria

Back in Dar

21 oktober

I dag er det onsdag og jeg er tilbake i Dar es Salaam. Det viste seg at å reise aleine ikke var det aller gøyeste. Men jeg kjøpte meg en venn og så gikk det bra.

Vi kom til Stone Town fredagsmorgen og gikk rundt i den koselige byen, som ligger helt sør på øyen, en stund. Anveig skulle besøke en bekejnt der og og jeg ville se litt av øyen. Så litt ut på dagen tok jeg taxi opp til Nungwi som ligger helt nord på. Når vi gikk i rundt i Stone Town ble vi kjent med en lokal fyr som heter Modi. Han snakket en del svensk, turist-triks. Men han var grei og hjalp meg med transport til Nungwi og hotell der oppe. Det er alltid folk vil hjelpe her, så på den måten går det jo greit å reise aleine, men noen ganger kan de bli litt for hjelpsomme. Første kvelden møtte jeg en masai som viste meg rundt og tok meg med for å spise på en lokal restaurant. Det var morsomt, og veldig interessant. Han kunne si hva klokken var ved a se på solen, visste ikke hva snø var, heller ikke Australia og hadde ingen idé om hvordan et verdenskart ser ut. Jeg spurte i vei om alt mulig... Jeg fant fort ut at Nungwi ikke var plassen å være aleine. Jeg sov i en sånn skikkelig romantisk Afrika-seng med myggnett, hvor det er meningen man skal være to. Restauranten på hotellet her Lovers Restaurant. Jeg var omringet av par og grupper og lokale menn som ville ta meg med overalt. Så etter to dager og tre netter dro jeg tilbake på Stone Town. På veien ned traff jeg noen irske gutter som fortale at jeg skulle dratt til plassen litt lengre sør. Det var stedet for backpackere og fester på stranden. Men det visste jo ikke jeg.

Når jeg kom tilbake til Stone Town møtte jeg Modi igjen. Han viste meg rundt overalt og passet på. Det var en kjempekoselig by med smale, smale gater og høye steinbygninger. Og mye historie! Jeg dro på museum og til en kjent kirke (som jeg ikke husker det lange navnet på), og til området som ble brukt som slavemarked på 1800-tallet. Jeg var nede i kjellerene hvor slavene ble holdt fanget før de skulle auksjoneres bort. Det var veldig interresant og overveldende. Jeg lærte at hjertet til Dr Livingstone, briten som hjalp slavene, er begravet under treet i Zambia hvor han døde av malaria, og kroppen i England. Syns det var en morosom fakta. Jeg fikk kjøpt kunst, klær og krydder og dro hjem igjen til Dar es Salaam dagen etterpå.

Liten personlig oppdatering: Jeg har fått eg gigantisk myggstikk mellom tærene og det klør. Er litt sliten og lei av Afrika i dag og jeg savner rommet mitt hjemme. Det er sinnsykt varmt her og selvfølgelig har de skrudd av strømmen igjen. Nå skal jeg lese ferdig boken som jeg har kjøpt her "Me talk Pretty one Day" av David Sedaris. Den er morsom. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal sove framover, for det er flyttet en jente inn på rommet jeg hadde de to første ukene (det var planlagt altså). Den der trafikken plager meg forresten skikkelig. Når jeg sitter i en bil har jeg lyst å bare si sånn som når vi var liten og lekte med dukker: "Bare vent litt, dette er ikke med i leken", og så tok man på bleien mens ungen var oppned.

Det er forresten kommet tre nye babyer på barnehjemmet. Den ene er bare atten dager gammel, bitteliten! Og lett!


Maria

"The Indians come out at night"

15 oktober

De siste morningene har jeg våknet av en unge utefor huset, som griner og skriker og høres ut som en syk katt. Eller kanskje mer gris. Stakkars gutt. Athanas (som logisk nok forstår Kiswahili) fortalte meg at gutten skriker om at han ikke vil på skolen. "Nei, jeg vil være hjemme i dag, så kan jeg gå i mooooooorgen!!". Jeg har aldri hørt noen ville så lite på skolen. Han har liksom hele familien (tanter og onkler) med til å følge han på skolen. Høres ut som han tvangsinnlegges. Nå er klokken halv fire og jeg hørte en gutt gråte utenfor igjen, håper det ikke er han på vei hjem igjen...

I kveld har vi vært å spist chinese igjen. Mums! Tanzanianere er vist A-mennesker, mens inderene som det kryr av her er B-mennesker. Så det krydde av de i Dar es Salaam i kveld. Athanas kjørte inn til sentrum, og trafikken her er bare woæ. Jeg som til og med er redd for å kjøre hjemme, må bare prøve å late som ingenting her. Det er som et dataspill, der (mørke) folk går langs de mørke veiene og løper plutselig over veien. Ser liksom for meg litt sånn bare hopper ut foran bilen med vilje som i en dataspill-verden. Så kommer det opp sånne gule tall med poeng og sånn. Men tilbake til virkelig. De pleier å bruke uttrykket "if God wishes" her. Men akkurat det trafikk-greiene føler jeg er litt for stort til å legge i hans hender.

I dag var jeg kjempetrøtt på barnehjemmet. Og da kan det bli sltisomt med unger som vil ha oppmerksomhet hele tiden, men de er jo så søte! Føler meg litt teit når jeg klager over at jeg er trøtt, som bare er der fra ca åtte til fem. Mens daddaene som jobber der er der fra seks til seks. Seks dager i uken... De eldste ungene som er på barnehjemmet viste oss en dans og noen greier de hadde øvd inn i dag. De skal vist opptre på ettellerannet som vi ikke helt skjønte hva var. Men iallefall, de var så flinke! Herregud de små der har rytme! Er skikkelig imponerende.

Nå er det på tide å legge seg igjen, reiser til Zanzibar i morgen tidlig! Vekkerklokken er stilt på 05.45. Reiser med Anveig men hun skal bare være der i helgen. Jeg skal bare ta det som det kommer og se hvor lenge jeg vil bli. Deilig følelse, men er spent på å reise alene! Stay tuned!


Maria

Pole! Pole Sana!

12 oktober

Det er en sang som de spiller her hele tiden, og den har klistret seg fast. En dame som synger med skikkelig nasal stemme om at hun gråter, og noen andre synger i refrenget; poleee, pole sanaaa! Som på en måte betyr I'm sorry, very sorry. Ahh, Afrika!

I helgen brukte vi søndagen på å kjøre litt rundt i Dar es Salaam. Anveig, Athanas, Rachel (en jente som bor her) og meg. Først kjørte vi og såg på universitetet i Dar es Salaam og det såg veldig fint ut. Man vet at man er i Afrika når det på store plakater på campus står "Graduate with A's not with aids!". Vi var innom et kjøpesenter som gjorde at jeg følte jeg var tilbake i USA og ikke Afrika. Nesten norske priser på mat, og der inne var det alle slags nasjonaliteter. De hadde til og med kino. Så jeg har liksom opplevd rikere strøk av Tanzania i dag, veldig forskjellig fra akkurat her vi bor, som er veldig veldig lokalt. Jeg fikk endelig se sjøen, strendene og ta mine første steg i afrikansk sand. Var så sinnsykt fint ved kysten og jeg fikk en smakebit av hvordan Zanzibar vil bli. Vi spiste pizza i sentrum, kjørte forbi presidentens hus og hjem igjen. Når vi kom hjem vasket Anveig og jeg klær på skikkelig afrikansk vis. Kom på en ting, de rosa kyllinge jeg snakket om, de blir vist malt for å bli beskyttet mot ander dyr. Andre dyr syns tydligvis rosa kyllinger er ekkelt.

I det siste har jeg begynt å tenke veldig mye på hva jeg vil gjøre videre, som i de neste årene. Og jeg blir bare mer og mer forvirret for jeg vil liksom være over alt. Flytte til en by å studere, eller bo på en øy langt vekke og gjøre noe helt annet. Men jeg finner vel ut av det. Det er greit å vite at jeg er veldig fleksibel så jeg får vel ta det som det kommer. All the time in the world! Det var dagens avsnitt i tenkeboksen.. Jeg må forresten bare bare sitere en fyr vi møtte forrige dagen på university of Dar es Salaam. Han og to andre spurte hvor vi kom fra, Norge sa vi. And you? "I'm from Burundi, he's from Burundi and she's from Botswana. So we are Africans." Det er morsomt når folk som er mørke lager vi-er-mørke-vitser.

I dag har vi vært på barnehjemmet, og de fikk utdelt klærene vi hadde med. Anveig hadde veldig mye klær som hun hadde fått samlet inn, og de ble kjempe glad for det! De minste var så søt i de urnorske Janus-ulltrøyene sine. Jeg fikk babyspy på meg to ganger i dag, så det ble vasking av klær i kveld og! Vi hadde og besøk av en veldig koselig mann som heter Yared i kveld. Anveig ble kjent med han da han var i Norge og jobbet for Norsk Bokforlag. Han virket som en veldig sympatisk mann som virkelig står på! Om somrene jobber han i Norge, og ellers studerer han nord i Tanzania. Det vil si at han bare får se familien sin, konen og de fire ungene som bor tolv timer lengre sør, bare ett par ganger i året. Men han er en av de heldige som har fått denne muligheten til å tjene penger, og til å studere.

Det er utrolig varmt her for tiden, men jeg skal ikke klage. Der hjemme er det vel bare vått og kaldt! Hihi.


Badae!


Maria

Fredag. Nei lørdag!

10 oktober

Hjemme vet man liksom automatisk hvilken dag det er. Men her går alt i ett. Så jeg gikk hele forrige uke en dag bak hele tiden. Sitter på internett-shappen i nabolaget. Eller, det er iallefall et rom, med dataer og internett. Føler jeg bare sitter i en gammel kjeller, og jeg begynner å legge merke til alle detaljer rundt meg for det går så treigt... Afrikaneren foran meg sitter å synger til Marc Anthony og sånn og han kan ikke teksten. Men det gjør jo ingeting, tenker sikkert han... Generelt mye nittitallsmusikk i Tanzania. I dag er det andre lørdag på kontinentet vi alle opprinnelig kommer fra, og alt kjennes bra! I morgen tar vi sikkert litt fri fra barnehjemmet. Da blir det litt omvisning rundt Dar es Salaam med Anveig og Athanas. Om noen dager drar meg og Anveig til Zanzibar og jeg gleder meg!! Zanzibar!

Forrige dagen var det en rar fyr som spurte om Anveig var mammen min. Det hadde vært koselig det, Anveig er sikkert verdens beste mamma, men nei. Og vi spurte hvor gammel han trodde jeg var.. "I think.... Fifteen!" Oi! Den var ny. Men her ser de fleste gammel ut så trøster meg litt med den. Selv om daddaene på barnehjemmet og trodde jeg var mye yngre enn tjue. Anveig er forresten verdens beste å reise med. Når vi går i gatene er det som regel hun som svarer når alle roper etter oss, men jeg begynner å skjønne litt hva jeg skal svare. Kiswahilien kommer sakte men sikkert. Alle ungene roper dadda og mamboo, som betyr søster og hei. Så kommer de løpende for å gi en high five. Til de eldre er det vi som sier shikamo, det er liksom en høflig hilsen til de. Mange roper hviting etter oss, men tror ikke det er noe rasistisk over det. Tror egentlig ikke det tenker så mye på sånt her, virker iallefall ikke sånn. Det er bare vesten som overdramatiserer det der greiene der.

I dag gav Oswaldi meg slengkyss. Det har han lært nå. Og han kaller meg bare Mia for når han skal si Maria kommer det bare Mbia, Mbia! Og de er jo feil. Han er så søt med den store magen sin og det litt store hodet. Så skal han alltid ordne opp, og hjelpe de andre. Jeg må inrømme at jeg favoriserer litt. Koser meg masse på barnehjemmet! I dag satt jeg i en stor seng med fem watotoer (unger) i som jeg skulle gi ostepopp. Haha, det ble veldig morsomt. De ble litt hyper, og Pendo fikk ostepopp i den lille afroen sin.

Nå er det tid for litt chai før jeg legger meg til å sove her i varmen.


Usiki Mwema!


Maria

It's raining in Africa...

8 oktober

...Og det regnet mye! Men bare for en liten time. I går slo de av strømmen kjempelenge for å spare fordi det har vært tørt så lenge, nå bare pøser det ned. Anveig og jeg hadde det kjempekoselig med en lommelykt og et stearinlys. Vi satt lenge å pratet og lagde kakao på gasskomfyren. Jeg la meg ned på sengen for å vente litt på at klokken skulle bli elleve, da skulle strømmen komme tilake. 22.46 såg jeg på klokken, da går jeg å pusser tennene husker jeg at tenkte. Men våknet halv fem på morningen med klær og ipod på... I dag nærmet klokken seg elleve før vi kom til "barneheimen". Den faste sjåføren vår dukket aldri opp, han fortale oss seinere at han hadde vært på sykehuset for han hadde så ilt (vondt) i magen. Så vi måtte gå å finne vår egen. We're on Africa time! Det er sånn det er her... Når vi kjører til barnehjemmet om morningene er det mye liv i i gatene. Gravemaskiner, folk som bærer mat på hodet, ironisk nok folk som koster på sandveiene og alltid en mann som drar et stort lass med bananer etter seg og svetter som bare f. Strong strong man! (Les det på Afrika-engelsk.) Og albinoene ser jeg veldig ofte, men det er like fasinerende hver dag, det er bare helt sykt. De fleste her er kullsvart og albinoene er hvit. Papirhvit. Men de har krøllete hår, bred nese og store lepper. Det er bare så ironisk. Vi såg og noen rosa kyllinger i dag, da skjønte jeg ingenting. De var kjempeknallrosa. Rosa kyllinger og hvite afrikanere.

Det nærmer seg slutten på den første uken i Tanzania, og alt er bra! Jeg har så lyst å ta med meg hjem noen av ungene her, Oswaldi og Gregory er blitt yndligene mine. Alle ungene er jo kjempesøte og skulle likt å ta alle med meg og plassert de i en trygg familie, men det er liksom noen man får veldig god "kjemi" med. Åh, de er så fine! Kan ikke få sagt det nok, og jeg føler meg så jentete når jeg sier det! Nå har jeg lært Oswaldi og en veldig søt ting; jeg peker på kinnet mitt og sier Oswaldi!!! Da kommer han løpende bort å lager den mest koselige lyden -mmmmmmmooa!!! Og susser meg på kinnet, og så på andre siden. Herlige unge! Han roper alltid -Ndjå,njdå! Som betyr kom! I dag prøvde meg og Anveig å lære "daddaene", de som jobber på barnehjemmet, engelsk. De kan veldig lite, og det var veldig vanskelig å uttale Thursday. Tøisdey. Men med litt øving går det nok bra. De ler sikkert av meg og når jeg prøver å si ting på Kiswahili. Ja det gjør de faktisk... Nå kom akkurat Samsung (naboungen) inn til meg, han heter forresten ikke Samsung. Men Samson. "Do you have any Micahel Jackson?" Men nei ingen Jackson her. Så nå hører vi på The Cat Empire og Kanye West på hver vår ørepropp og tar morsomme bilder! Og jeg spør om snopet jeg gav han er godt, og hans ja er bare å løfte øyenbrynene. Typisk tanzanianere. En liten rakkerungen. Han ser ut til å like Kanye West og Slagsmålsklubben. Og ingen Timbuktu, men han er flink på svensk, di løsa sej.

I kveld har vi spist sandwich med corned beef. Det var helt okej. Men om du ikke har smakt corned beef så trenger du ikke gjøre det liksom. Du kan jo lukte. Nei, ikke gjør det. Snart skal vi begynne å planlegge safari-tur som Maria skal på aleine! Guidet tur selvsagt. Maria helt aleine i Afrika, på safari er kanskje ikke så lurt. Og nå begynner jeg å snakke om meg selv i tredje person. Åh, nå fikk jeg plutselig et stort Hawaii savn, Athanas satte på en sang vi alltid hørte på der. Men iallefall, safari! Jeg gleder meg! Kjenner jeg kommer til å sovne med tanker om Hawaii nå, fikk skikkelig savne-følelse. Feels both good and bad.


Badae!!!

Maria

African boy!

6 oktober

Unnskyld Mats, men jeg er forelsket i en afrikansk gutt. Han heter Oswaldi og er tre år. Det kjennes virkelig sånn, for jeg tenker på han hele tiden og gleder meg til neste dag jeg skal se han. Du kom riktignok ikke bort og hoppet opp til meg hver dag jeg møtte deg på jobb men ellers kjennes det ganske likt. Han er så søt, vil ha han med meg hjem!

Jeg har bare vært noen dager her, men jeg begynner allerede å tenke på risengrynsgrøt og hjertefiskekaker. Men når jeg ser hva de har her så er det liksom ikke så nøye. Selv om jeg kan innrømme at det skal bli godt med norsk mat når jeg kommer hjem. Det er enda lenge til! Begynner å bli litt fed up på fox. Forrige dagen såg jeg noe jeg aldri har sett før, bortsett fra i gunnies rekordbok, afrikanske albinoer! Det var ganske spesielt. De bor her ikke så langt unna oss, og blir vist ikke behandlet så bra av samfunnet. Det er en albino-jente og en albino-gutt som har funnet hverandre og fått en albino-unge. De skiller seg en del ut for å si det sånn.

I går siden klippet de håret på nesten alle ungene på barnehjemmet. -Oi, er dette Paoulo? Systemet mitt på å skille ungene fra hverandre gikk plutselig ikke så bra lengre. Men i løpet av dagen gikk det bedre. I dag ligger jeg bare i sengen min og hører på musikk, halsbetennelse på vei. Og etter at jeg begyte å blø neseblod for ca sjette gangen på fire dager, måtte jeg ta det litt med ro. Blø neseblod er skikkelig nerdete forresten. Når jeg ligger her får jeg også tid til å lese litt gloser! Hehe, snakk om nerdete. Og så har eg briller... Jeg ble vekket i dag av to av naboungene som kom inn og tok litt kake, jeg tror de kom inn på rommet mitt og spurte om jeg sov. Men det kan være jeg har drømt, jeg drømmer jo så mye rart. Naboungene er kjempesøte, og veldig pratsomme! De to yngste, Samsung tror jeg han ene heter og han andre husker jeg ikke navnet på, er de som kommer rundt her mest. Forrige dagen hørte jeg bare "Maria, Maria", jeg åpnet gardinen og kvapp så sinnsykt. Først såg jeg ingenting så såg jeg bare to store øyne, et stort hvitt smil og etterhvert de lyse håndflatene inntil vinduet.! -Å, hi Samsung!.. Til frokost i dag spiste jeg meksikansk tomatsuppe med knekkebrød i. Det er ikke det største utvalget av mat, og i tillegge kan jeg ikke spise så mye lokal mat enda. Så jeg har blitt litt oppfinnsom.

I dag har meg og Athanas vasket litt rundt i leiligheten/rommet. Så det er blitt ganske bra. Føler meg litt mer "hjemme" og i tillegg fant jeg Band of Horses på PC'en hans så koselig ble det. Jeg vasket opp på skikkelig gammeldags måte med to baljer med vann. Athanas har også lært meg litt flere ord på Kiswahili. Som at vann er magi, så dét sa jeg at jeg skulle ha når jeg gikk på "butikken" i dag. (Jeg hadde forresten ikke drømt det med naboungene i dag.) Blir mer og mer vant til Afrika, og jeg liker det!! I morgen får jeg være med Oswaldi igjen<3

Tutaonana badae!

(See you later!)


Maria

Don't worry about a thing

4 oktober

Ligger å hører på Bob Marley etter en ganske avslappende dag her i Tanzania. I kveld er det faktisk stille ute. Jeg sovnet med ipod og White Lies i ørene i går, klarte faktisk å overdøve musikken utenfor. Den varte til jeg våknet igjen i dagtidlig. Vi dro ikke på barnehjemmet før i ett-tiden i dag, trengte å sove litt. Gledet meg allerede i går til å se ungene igjen. De er så herlige!! Begynner å lære flere og flere navn nå og legger merke til "kjennetegn" på alle babyene. Paulo er han med stooore brune øyne og lite søtt armbånd og Vincent er han med litt rare, søte øyenbryn. Pendo har bare èn øredobb og Gregory smiler hele tiden! Søte lille Anveig Maria (oppkalt etter Anveig, men her uttaler de det som Anveh), med store runde øreringer og trutemunn, som bare henger fast på oss som en liten apekatt og begynner å sutre når vi setter henne ned. Av de litt større ungene har vi rolige og beskjedne Agigi med Maria-smykke og lille Isa som er den første gutten som kom å klemte meg, han er så utrolig fin! Lightness som er "ungen" til Anveig, sjarmerende Osvaldi som alltid vil bli holdt og lile Diana som bare ler og smiler. Alle er bare så søøøøøte! Søt søt søt. Å det beste jeg vet når er å mate den minste babyen Monique, bare uker gammel. Ok, nok søte søt og koseprat (men virkelig, det er bare masse kjærlighet)!

Begynner virkelig å venne meg til Afrika nå. I dag dusjet jeg i en bøtte! Bare å helde litt vann fra en kopp over seg! Veldig enkelt, det er utrolig hvordan man kan venne seg til ting. Føler jeg nesten kan klare å finne veien til der vi tar taxi fra og begynner så smått å kjenne meg igjen rundt omkring. Alt er liksom så likt her. I kveld har meg og Anveig vært å spist chinese i sentrum av byen, og jeg prøver å lære meg litt Swahili så jeg kan klare å skjønne ungene litt. Har allerde spist opp forsyningen min med kjeks, og nå har jeg litt dårlig samvittighet for jeg begynte å spise på en fox-pakke jeg hadde med til ungene på barnehjemmet. Men det går bra, jeg kan kjøpe mer til de her! I tillegg tror jeg egentlig de ungene er nok hyper om ikke de skulle få så veldig mye sukker. Det er på tide å sove igjen, så er jeg klar for en ny dag i Afrika.

Gleder meg til være med ungene igjen i morgen!

Hakuna Matata!!

Maria

Første inntrykk. Og mange andre inntrykk.

3 oktober

Mambo! Det er nå lørdagskveld i Dar es Salaam. Det er varmt. Klamt. Mørkt. Jeg sitter i sengen der jeg skal sove i de to neste ukene. Utenfor hører jeg gresshoppere, afrikansk R&B musikk pluss en fyr som høres ut som en dj eller noe og innimellom en sånn irriterende pipelyd fra mikrofonen. Men det er god stemning. Jeg begynner så smått å føle meg hjemme. Eller det var kanskje å ta det litt langt. Jeg føler meg komfortabel!

Vi landet i ellevetiden i går kveld. Det var så sinnsykt hett nå når vi kom ut fra flyet, nærmere tretti grader og skikkelig klamt. Vi ble hentet av Athanas, kompisen til Anveig, som vi bor hos for øyeblikket. Men første natten sov vi hos venninnen hans som lånte sengen sin til oss. Folk er veldig gjestfrie her, og veeeldig avslappet. Vi sovnet under viften som kjølte oss ned og minnet oss om hjemme. I dag våknet vi opp tidlig, spiste frokost, drakk chai og dro til barnehjemmet. Her utenfor Dar es Salaam ser det generelt veldig typisk Afrika ut, syns jeg iallfeall. Veien er liksom bare av sand på en måte, ingenting markert. Vi kjører på motsatt side av veien forresten. Dvs de kjører hvor de vil og om det kommer en bil så er det inn til siden. Og så går det folk overalt alt! Kanskje med en bøtte eller noe frukt på hodet, det fyker sand når bilene kjører, "butikkene" er liksom bare inne i ett hus. Jeg prøver å forklare men Afrika MÅ liksom bare oppleves. Det har jeg skjønt nå. Jeg prøvde å forberede meg men det går liksom ikke an. Man tror liksom at man "vet" hvordan det er i Afrika, men tro meg, ikke før man har vært her! Det er bare helt totalt annereledes enn alt som virker kjent og trygt der hjemme! Dusj i en bøtte og stå med bøy i knærene når man skal på do... Akkurat nå har jeg ingen internett, men skriver på laptopen min og legger det på bloggen etterhvert. Skal prøve å oppdatere. Bilder er det litt værre med, men skal nok bli bedre. Dere får bruke fantasien. Ute begynner musikken å høre mer og mer indisk ut. Det er vistnok damene som styrer nå.

Barnehjemmet ligger veldig trygt til med porter rundt, og når jeg kom inn dit så liksom alt bare så rent og fint ut, litt forskjellig fra rett utenfor porten. Det er et Mor Teresa barnehjem, da katolsk og har kirke og alt. Anveig var kjempespent på å se ungene sine igjen og jeg gikk like forventningsfull bak. Når hun listet seg utenfor rommet noen av de eldre ungene var på, og begynte å rope noe på Swahili, kom ALLE ungene løpende ut. De var helt i hundre, ropte, lo og bare løp mot Annveig og etterpå mot meg. Det var sterkt! Tårene mine bare trillet, tror jeg aldri har sett så mye glede på en gang! Den søteste lille sjokoladeungen men store brune øyne bare klemte meg kjempehardt og hang der. Vi lekte ute på lekeplassen de har, og så var det tid for mating. Alle ungene ville ha oppmerksomhet, det er jo forståelig. De er unger ! Og de er mange unger. Og få voksne til å kose med. Men nå er jo meg og Anveig her. Noe av det jeg likte kjempegodt var å være inne på avdelingen til aller minste. Bare tenk deg følelsen du har om du holder en søt liten valp eller en kjempesøt unge. Bare ganger hundre! Just a lot of love! Den yngste var bare noen uker gammel, og så fin!! Kjempeliten. Seksten babyer liggende på tre store senger, noen sover, noen gråter noen slår hverandre og andre bare ligger der og ser søt ut. Jeg har egentlig veldig lite erfaring med unger, som er minst i familien. Men i dag har jeg holdt to bare uker gamle babyer i armene, samtidig! Som gråt men sovnet når jeg holdt de. Bra følelse. Samtidig er det også litt deprimernede (eller kanskje det bare er malariatablettene som slår inn) for det er mange unger og for få voksne. Og det ligger barn å gråter for seg selv, lenge. Men disse ungene har tålmodighet, det er ufattelig imponerende å se hvordan de (fleste) klarer å vente på å bli matet, vente på å bli tatt opp fra sengen, vente på potten, og bare sitte der og ikke få oppmerksomhet på lenge.
Prøver å lære meg navnene deres, men det er rett og slett vanskelig. For det første er de mange, for det andre er de ligner de veldig, for det tredje deler de klær og for det fjerde så skifter de klær iallefall to ganger for dagen! Pluss at de beveger seg veldig mye... Men jeg får ta det som de kommer. Tror iallefall jeg har på kontroll på hvem som er gutt og hvem som er jente.

Jeg er utrolig sliten nå, etter å ha vært på barnehjemmet fra ca åtte til fem. Med mange unger som vil ha oppmerksomhet hele tiden! Det har bare vært så sinnsykt mange inntrykk i dag og de hoper seg opp, det kjentes bra å skrive om det! Til middag/kvelds i dag ble det Tanzaniansk take away -egg og chips. Det var ganske godt faktsisk! Nå begynner musikken ute å høres ut som en blanding av cd-spiller og karaoke. Jeg hørte rykter om at de står på til det blir lyst igjen... Athanas kom akkurat inn for å fikse viften, litt Carola følelse og litt svalere.


Usiku mwema!

(God natt!)


Maria

I luftrommet over Afrika.

(Tittel dedikert til Line) 2 oktober

Sitter på flyet nå og ser på verdenskartet foran meg. Afrika og Tanzania nærmer seg ettersom det lille hvite flyet på skjermen beveger seg, på en hakkete måte, lengre og lengre sør. Samtidig blir jeg lett underholdt av en som sitter ved siden av meg og ler høyt av filmen han ser på. Vi er rett over Middelhavet, nærmere bestemt 10 668 meter over Middelhavet. Det var verdens beste følese i dag da flyet kjørte i nærmere 300km i timen rett før det forlot norsk grunn. Kjennes farlig bra. På skjermen står det remaining time ca 5 timer og 15 min. Da skal vi lande ved Kilimanjaro, det store fjellet i Tanzania, for å hente folk fra safari før vi flyr videre til Dar es Salaam. Så jeg har god tid til å kose meg med en bok og Mr Ipod.

Det var ganske tidlig å stå opp i dag, men no complains, jeg skal til Afrika! Møtte Anveig på flyplassen i Bergen klokken fem. Begge bare kjempeklar for å dra! Vi var en liten tur innom Amsterdam, byen med kloggene, tulipanene og ja, litt av hvert annet. Vi luktet oss nesten til Starbucks og satt å pratet om Tanzania. Jeg har som kjent mange spørsmål og lurer på det meste. Men det passer perfekt for Anveig er veldig flink til å fortelle og forklare! Barnehjemmet som vi skal jobbe på har tilsammen nærmere seksti unger fra bare uker gamle og opp til atten år (men de eldste er borte på skole). Det er også en avdelig for funksjonshemmede, og en for gamle mennesker. Jeg har sett masse fine bilder av "ungene til Anveig" og de er så utrolig fin! Små sjokoladeunger som jeg bare har lyst å kose med. Prøver å forberede meg til mange forskjellige inntrykk og opplevelser. Barnehjemmet er styrt av nonner og såkalte "daddaer", som jeg kommer til å bli kalt! Har med meg litt klær (Anveig har en hel haug), godeterier og tegnesaker til ungene!

Vi kommer sent til Tanzania i kveld, allerede én time forsinket, men det er like greit at jeg venner meg til forholdet de har til tid der nede. Det skal vist være veldig avslappet! Greit for meg, som alltid løper til bussen. Vi skal, iallefall for en stund, bo hos en venn av Anveig. Så jeg kommer rett inn i de lokale forholdene. Som for eksempel hullet i gulvet, do heter det. Og dusj i bøtte. Men jeg får lov å dra å bo på hotel innimellom, om jeg føler for det. Jeg skal vist nok bli vant til å snakke om bajs og sånt.

Nå har snuten på det lille hvite flyet på skjermen akkurat kommet borti Afrika.


Maria

Afrika. Afrika!

Det er en tid for alt, og i morgen er det tid for Afrika. Afrika! Et sted som virker så fjernt men samtidig som et sted man vet sinnsykt mye om, har lest historien til og sett på tv siden man var bitteliten. Jeg klarer liksom ikke helt forstå at jeg skal dit. Men woæ, det skal jeg!!

Jeg er utrolig spent, og prøver å forberede meg så godt jeg kan. Prøver å se for meg hva jeg kan forvente. Et helt nytt sted, en helt annen verden. Det kjennes så sykt bra! Det sies at Afrika forandrer en, på en helt spesiell måte. Og jeg både gleder og gruer meg.

I går var siste dagen på jobb, siste dagen på Asko. Offisiell slutt på sommeren 2009, svenskene dro hjem! Og mange av oss drar ut i verden på eventyr. For meg går turen til Tanzania. Flyet går 06.10 fra Bergen og skal lande i Dar es Salam, Tanzanias gamle hovedstad, 21.45 lokal tid. Der nede ligger de én time foran oss her i Norge. For ca en måned siden tok jeg kontakt med tremenningen min Anveig, som har vært i Tanzania mange ganger. Klar som jeg var for et impulsivt reiseår, spurte jeg om jeg kunne få bli med henne til Tanzania. Og hun svarte fort ja! Jeg skal bli med Anveig til barnehjemmet, som ligger et lite stykke utenfor byen Dar es Salam, hvor hun jobber når hun er i Tanzania. Jeg er så sinnsykt heldig så får være med henne og takknemlig for det! Seks uker har vi foran oss, det skal bli grymt!


Jeg vet egentlig veldig lite om selve turen. Jeg vet at jeg skal få jobbe på barnehjemmet til Anveig, dra en tur til en av verdens fineste øyer, Zanzibar, og at jeg må passe meg for malariamygg. Men jeg er klar som et egg. Et egg med vaksiner og malariatabletter.


Jeg liker å ha kontroll på hvor jeg er: Tanzania



Ta det lungt!



Maria!