Mambo! Det er nå lørdagskveld i Dar es Salaam. Det er varmt. Klamt. Mørkt. Jeg sitter i sengen der jeg skal sove i de to neste ukene. Utenfor hører jeg gresshoppere, afrikansk R&B musikk pluss en fyr som høres ut som en dj eller noe og innimellom en sånn irriterende pipelyd fra mikrofonen. Men det er god stemning. Jeg begynner så smått å føle meg hjemme. Eller det var kanskje å ta det litt langt. Jeg føler meg komfortabel!
Vi landet i ellevetiden i går kveld. Det var så sinnsykt hett nå når vi kom ut fra flyet, nærmere tretti grader og skikkelig klamt. Vi ble hentet av Athanas, kompisen til Anveig, som vi bor hos for øyeblikket. Men første natten sov vi hos venninnen hans som lånte sengen sin til oss. Folk er veldig gjestfrie her, og veeeldig avslappet. Vi sovnet under viften som kjølte oss ned og minnet oss om hjemme. I dag våknet vi opp tidlig, spiste frokost, drakk chai og dro til barnehjemmet. Her utenfor Dar es Salaam ser det generelt veldig typisk Afrika ut, syns jeg iallfeall. Veien er liksom bare av sand på en måte, ingenting markert. Vi kjører på motsatt side av veien forresten. Dvs de kjører hvor de vil og om det kommer en bil så er det inn til siden. Og så går det folk overalt alt! Kanskje med en bøtte eller noe frukt på hodet, det fyker sand når bilene kjører, "butikkene" er liksom bare inne i ett hus. Jeg prøver å forklare men Afrika MÅ liksom bare oppleves. Det har jeg skjønt nå. Jeg prøvde å forberede meg men det går liksom ikke an. Man tror liksom at man "vet" hvordan det er i Afrika, men tro meg, ikke før man har vært her! Det er bare helt totalt annereledes enn alt som virker kjent og trygt der hjemme! Dusj i en bøtte og stå med bøy i knærene når man skal på do... Akkurat nå har jeg ingen internett, men skriver på laptopen min og legger det på bloggen etterhvert. Skal prøve å oppdatere. Bilder er det litt værre med, men skal nok bli bedre. Dere får bruke fantasien. Ute begynner musikken å høre mer og mer indisk ut. Det er vistnok damene som styrer nå.
Barnehjemmet ligger veldig trygt til med porter rundt, og når jeg kom inn dit så liksom alt bare så rent og fint ut, litt forskjellig fra rett utenfor porten. Det er et Mor Teresa barnehjem, da katolsk og har kirke og alt. Anveig var kjempespent på å se ungene sine igjen og jeg gikk like forventningsfull bak. Når hun listet seg utenfor rommet noen av de eldre ungene var på, og begynte å rope noe på Swahili, kom ALLE ungene løpende ut. De var helt i hundre, ropte, lo og bare løp mot Annveig og etterpå mot meg. Det var sterkt! Tårene mine bare trillet, tror jeg aldri har sett så mye glede på en gang! Den søteste lille sjokoladeungen men store brune øyne bare klemte meg kjempehardt og hang der. Vi lekte ute på lekeplassen de har, og så var det tid for mating. Alle ungene ville ha oppmerksomhet, det er jo forståelig. De er unger ! Og de er mange unger. Og få voksne til å kose med. Men nå er jo meg og Anveig her. Noe av det jeg likte kjempegodt var å være inne på avdelingen til aller minste. Bare tenk deg følelsen du har om du holder en søt liten valp eller en kjempesøt unge. Bare ganger hundre! Just a lot of love! Den yngste var bare noen uker gammel, og så fin!! Kjempeliten. Seksten babyer liggende på tre store senger, noen sover, noen gråter noen slår hverandre og andre bare ligger der og ser søt ut. Jeg har egentlig veldig lite erfaring med unger, som er minst i familien. Men i dag har jeg holdt to bare uker gamle babyer i armene, samtidig! Som gråt men sovnet når jeg holdt de. Bra følelse. Samtidig er det også litt deprimernede (eller kanskje det bare er malariatablettene som slår inn) for det er mange unger og for få voksne. Og det ligger barn å gråter for seg selv, lenge. Men disse ungene har tålmodighet, det er ufattelig imponerende å se hvordan de (fleste) klarer å vente på å bli matet, vente på å bli tatt opp fra sengen, vente på potten, og bare sitte der og ikke få oppmerksomhet på lenge.
Prøver å lære meg navnene deres, men det er rett og slett vanskelig. For det første er de mange, for det andre er de ligner de veldig, for det tredje deler de klær og for det fjerde så skifter de klær iallefall to ganger for dagen! Pluss at de beveger seg veldig mye... Men jeg får ta det som de kommer. Tror iallefall jeg har på kontroll på hvem som er gutt og hvem som er jente.
Jeg er utrolig sliten nå, etter å ha vært på barnehjemmet fra ca åtte til fem. Med mange unger som vil ha oppmerksomhet hele tiden! Det har bare vært så sinnsykt mange inntrykk i dag og de hoper seg opp, det kjentes bra å skrive om det! Til middag/kvelds i dag ble det Tanzaniansk take away -egg og chips. Det var ganske godt faktsisk! Nå begynner musikken ute å høres ut som en blanding av cd-spiller og karaoke. Jeg hørte rykter om at de står på til det blir lyst igjen... Athanas kom akkurat inn for å fikse viften, litt Carola følelse og litt svalere.
Usiku mwema!
(God natt!)
Maria
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar