Kina!

Kommunismen regjerer i Kina, og for å gjøre en lang historie kort; ingen blogspot. Så her kommer en oppdatering for måneden vi hadde i Kina (selv om det i dag er to uker siden vi kom hjem), som en avslutning. En dag jeg satt på toget i Kina tegnet jeg dette kartet så jeg kunne vise hvor vi dro. Vi startet i Hong Kong og endte i Beijing, hvor vi fikk en uke ekstra etter den der dumme vulkanen.



Etter omtrent seks uker ute på tur, landet vi i Hong Kong. Som jeg skrev om i forrige innlegg. Etter to dager der tok vi toget viderer og dro inn i KinaKina. Det var gøy. Guangzhou-Huaihua-Fenghuang-Dehang-ettellerannet sted jeg ikke husker navnet på og Kunming. Masse tog. I den første lille byen vi kom til i Kina var det ingen som pratet engelsk. Men utrolig nok gikk alt fint; vi kommer ut fra togstasjonen, en tilfeldig kineser kommer bort og prater kinesisk, vi svarer på engelsk, han skjønner ingenting, vi forklarer med hendene og til slutt sitter vi på en buss til plassen vi skal videre til. Han kjørte oss, kjøpte billettene og fulgte oss til bussen. I den lille byen vi hadde lest om i vår kjære Lonely Planet var det utrolig koselig. Alt hendte langs elven hvor kineserene sto i båtene sine og noen vakset klær. Vi var nabo med elven og om dagen var det skikkelig idyllisk stemning. Noe som skulle vise seg endre seg klokken syv på kvelden. Da det ble mørkt slo karaokebarene og neonlysene til. Det viste seg å være en hel del kinesiske turister der, og de lagde "norske-ungdommer-i-syden-stemning". Hver kveld. Men om dagen var det fint. Etter to dager tok vi toget videre til Dehang, en skikkelig idyllisk liten bygd oppe i fjellene. Her hadde de Kinas største vannfall på 216 meter, ganske så fint. Fremdeles ingen som pratet engelsk, men vi klarte å få oss et lite koselig rom og nudler til middag.











Etter en 24 timer lang togreise kom vi til provinsen Yunnan, sør-vest i landet. Her besøkte vi de kjente risterassen som ligger langt sør i Kina, mot grensen til Laos og Vietnam. For å komme dit hoppet vi rett på bussen etter den lange togreisen og satt der i ca seks timer. Med en røykende bussjåfør rett foran oss. Altså, kinesere er helt ekstreme når det gjelder røyking. Bare sjåføren i bussen røykte 19 sigaretter på bussturen-ja vi talte. Og det er ikke verdens beste følelse å våkne opp på toget til en hostende og røykende mann i kupeen. En som spytter litt på gulvet i tillegg. Jeg skal ikke gå mer innpå røyketemaet, men må bare nevnet at på en restaurant vi var på satt det en kineser og røykte foran verdens største "det-er-ikke-lov-å-røyke-her-skilt". Det finnes mye å si om kinesere, og det sies at det alltid to sider av historien i Kina. Noe jeg tror på. Det er et sykt stort land og det med flest folk i hel verden. Men på en eller annen måte fungerer det meste. Tog for eksempel, var alltid presise. Tilbake til Yunnan: en lang busstur oppover og oppover til vi kom til en liten koselig fjellandsby. I tre dager var der oppe for å se på rismarkene (bildet), som ikke er så lett å forklare. Vi så dem i soloppgang og vi så dem i solnedgang, fantastisk fint. Et sinnsykt koselig hotell oppe i fjellsidene med alle de andre husene, fin utsikt og verdens beste friske luft! Når det gjaldt mat kunne vi velge fra en disk hva vi ville ha, så gikk de på kjøkkenet og lagde det. Ganske godt faktisk og vi ble noen resere med spisepinner. Så lenge man holder seg unna de rare rettene, jeg kommer tilbake til de.







Fra Yunnan dro vi til Chengdu. Og i Chengdu var det pandaer. Verdens søteste pandaer. Kjempepandaer. Mmm, søte. "Panda Breeding and Research Center" er navnet stedet vi besøkte, så det var ingen zoo, de såg ut til å ha det veldig fint. Ligge på ryggen å spise bambus hele dagen er stort sett det de gjør. De er verdnes søsteste dyr, man hørte bare "Ahh, look at that, they are sooo cute" og helt sikkert den samme setningen på kinesisk og på alle mulige andre språk. Om man er en panda får man sikkert alltid viljen sin, det ser jeg for meg. Jeg har fått meg en pandalue. I Chengdu bodde vi på et ordenltig backpacker hostel som var skikkelig fint-Sim's Cozy Garden.. Masse folk fra resten av verden (vi har ikke møtt mange andre turister i Kina, bortsett fra kinesere i store turistgrupper med hatt med samme farge som flagget guiden deres gikk rundt og bar på), internett, goooood mat og bøker man kunne låne.
Nattog fra Chengdu til Xian hvor Teracotta-armeen holder til. Her var vi en dag før vi tok siste togtur på hele reisen videre til Beijing, med first class og det var nice. Stillhet, ingen røyk og et vestlig toalett. Teracotta-armeen var forresten veldig interessant og spektakulert. Vi hadde en veldig flink kinesisk guide som pratet bra engelsk. Han forklarte til oss at denne armeen ble bygget for omkring 2000 år siden for keiseren som styrte da. Den ligger omkring 1 km foran hans gravplass, under bakken. Ca 7000 krigere i leire ble funnet under bakken på syttitallet (de første av en bonde som skulle grave etter vann), og det forstettes å grave etter dem. Det er utroilg stort og når man kjenner hisotien bak blir det nesten overvelmende å oppleve. Hensikten bak denne armeen foran keiserens gravplass var at han skulle bli beskyttet videre i himmelriket. Og alle krigerne ser ulike ut. Utrolig. I Xian drakk vi også mye te i en park. Og her møtte vi en 85 år gammel mann som fortalte at han hadde vært med i "Liberation Army" og han hadde fremdeles på seg den grønne uniformen. Han hatet Japan og kjøpte peanøtter til oss. Da han var ung gikk han på internasjonal skole så han pratet bra engelsk. Det er det som nevnt svært få som gjør i Kina. En mann på toget pratet bra engelsk, men alt han sa var at jeg tegnet kartet mitt feil (jeg glemte Taiwan, men Taiwan er ikke en del av Kina) og gav oss litt innpakket kaninkjøtt fra Rabbit Business, nei takk. For å få tiden til å gå på toget, skrev Mats og jeg ned alle land i verden vi kom på. Snakk om å ha lite å gjøre på.




I Beijing hadde vi planlagt å være i fem dager, men det ble en del ekstra etterhvert. Himmelske fredsplass, den kinesiske mur, en død Mao Zedong i en glassboks og ordentlig europeisk frokost med kokt egg og grove rundstykker. Beijing var en fin by. Vi bodde i et skikkelig koselig område med masse gamle bygninger, og det var deilig vårsteming. Masse små klesbutikker med ett av hvert plagg og bra shopping. Vi var også på det kjente silkmarked hvor man pruter som en gal (en bukse fra 1200kr til 100kr f.eks) og får det man vil ha. Vi fant en favoritt-restaurant med sykt god Kinamat og en kiosk som solgte Tibetansk yoghurt, nam! Ekkel mat i Kina såg vi kun på. Sjøhester, slangekjøtt og sauetestikler kunne man spise om man ville. Gresshoppere og tusenben og. Jeg holdt meg til jordbærkebab og friterte bananer.






Den dagen vi egentlig skulle dra hjem fra vår lange reise var vi veldig klar å dra hjem. Vi tenkte jo at flyet kanskje kom til å være litt forsinket pga vulkanen og dro til flyplassen. "No sorry, the flight has been cancelled due to..." blablabla. Ingen ledig fly dagen etter, hverken to dager etter. Neste ledige fly var ti dager etter! Ettersom Finnair ikke fløy i det hele tatt fra Beijing til Helsinki på seks dager var det vel egentlig ikke noe annet å gjøre enn å vente. Se på film, spise, sove lenge og vente. Vi hadde liksom gjort oss ferdige med Beijing den dagen vi skulle dra hjem. Det hjalp litt å gå på en nordisk restaurant for å spise kjøttboller med tyttebærsyltetøy, det var jo ikke akkurat det verste som kunne skjedd. Vi møtte en and i gaten med sånn der guideskilt rundt halsen, noe som var usannsynlig morsomt. Han lagde kø på gaten. I dyrebutikken stoppet jeg alltid for å se på kattungene som låg og koste i vinduet. Og vi såg en litt sånn fjollete hund og fant ut at han hadde sko på seg. Det var mye morsomt å se på gatene der vi bodde. En kinesisk jente som var høyere enn Mats såg vi og. Vi ble venner med et penjonistpar fra Canada som var superkoslig og spanderte øl på oss (som hadde gått litt overbudsjettet da forsinkelsen inntraff), satt å drakk og snakket dagen lang. Det var ganske koselig. Den sjette dagen kom vi oss, heldigvis hjem, med stand by billetter. Først i køen kommer først hjem, og vi var på flyplassen klokken seks om morningen for å komme først. Og vi kom oss hjem til slutt og det var en deilig følelse etter nesten elleve uker på tur. En fantastisk og vellykket tur!

Maria

Hong Kong Ching Chong

Har akkurat kommet tilbake til Chung King Mansion (hvor vi bor for ca 300kr natten, som var det billigste og beste vi fant, da vi kom hit i går) etter en tur ute i Hong Kongs gater. Vi møtte en venn av Mats som studerer her og spiste nudler og annen kinesisk mat. Jeg begynner forresten å bli litt bekymret for hvilken mat vi kommer til å spise når vi skal dra videre inn i Kina, hvor det ikke er så mange som prater engelsk. Skal lære meg å si ”nudler og grønnsaker, takk” på kinesisk. Etter middagen viste han oss rundt ved havnen og tok oss over til Hong Kong Island, hvor vi satte oss ned for ett par drinker på en nice afrikansk bar i SoHo. Vi tok og verdens lengste rulletrapp, funny facts. I morgen skal vi sjekke ut Hong Kong litt bedre enn i dag (jeg har blitt en del forkjølet, så har lagt inne), før vi reiser videre til Kina Kina. Hong Kong er jo Kina men ikke the real shit, sånn jeg har forstått det. Men jeg har jo aldri vært i Kina før nå, så hva vet jeg. Men snart!

Uken i Malaysia ble stor sett spandert i Kuala Lumpur, hvor det regner, lynet og tordnet en hel del. Vi dro opp i fjellene, Cameron Highlands, som ikke var så veldig imponerende fant vi ut og sammenlignet det med fjellene og teplantasjene på Sri Lanka. Det morsomme var at midt oppe i fjellene i en liten landsby, hadde de Starbucks. Oki, jeg skal slutte å nevne Starbucks nå. Tilbake i KL var været litt bedre de siste dagene. Mats og jeg, barnslige som vi er, dro til en vannpark utenfor byen. En del shopping, så fløy vi til Hong Kong. Kina har til og med flere innbyggere enn India, 1.3 milliarder, det landet i verden med flest innbyggere og det er 27 ganger så stort som Norge. Det er tydeligvis mye å se og mye å oppleve og på litt mindre enn tre uker er det ikke så lett å velge hva vi vil se. Men i morgen tar vi i alle fall toget litt vestover og innover i landet. Det blir spennende å se hvordan det er å reise rundt her, uten å kunne kinesisk, vi satser på at det går bra. Selv om Hong er veldig fint og imponerende, ser jeg frem i mot å komme ut av byen og vekk fra de høye prisene. Men jeg er ganske sikker på at jeg kommer til å rope etter ”ordentig mat” etter sånn ca fire dager. Landskap, elver, rismarker, små landsbyer, historie, fjell, templer og pandaer -gleder meg! Og lite internettilgang forresten (sensur på facebook, men det har jeg sikkert godt av), så jeg vet ikke helt når jeg får skrive her igjen. Regner med og håper at jeg har mye å fortelle!

From Hong Kong, China. This is Maria Eriksen (haha, jeg bare måtte.)


Noen bilder fra Kuala Lumpur forresten: Mats kjöper corn in a cup hos en liten fyr, Maria er flink å tegne, kos på Starbucks oppe i fjellene og utsikt fra KL tower da det lynet og tordnet.

Last days of Sri Lanka

Malay!

Endelig den deilige og asiatiske(?) stemningen som jeg husker fra Thailand. Rolig atmosfære, behagelige busser og hjelpsomme folk. Vi er i Malaysia.

Vi bor på et nice lite backpacker-sted i Kuala Lumpur. 30 kr natten er helt ok! Og Starbucks utenfor, som også er helt ok! Vi kom hit i går rundt ti og sov til halv ni på kvelden. I dag har vi bare sjekket ut byen. Vi har vært oppe i et høyt utkikkstårn som heter, vent jeg må spørre Mats, Kula Lumpur Tower. Så har vi shoppet litt. ”Maria, fråga mig vad klockan är”, Mats har kjøpt seg ny klokke. Vi har kjøpt Lonely Planet bok for Kina, her skal det planlegges! I morgen drar vi til Cameron Highlands, som jeg skal fortelle hva er når jeg kommer tilbake for nå vet jeg egentlig ikke. Jeg legger med noen få bilder fra Sri Lanka... Enjoy!

Te, fjell og muslimsk begravelse.

Det var mange alternative titler men den passet best. Jeg sitter nå i et gigantisk hus i sentrum av hovedstaden Colombo, på Sri Lanka. Det er usannsynlig varmt men jeg liker det. Jeg burde ta på meg myggspray men jeg orker ikke reise meg fra den mest komfortable sofaen jeg har sittet i på lenge. Det har vært en lang dag og jeg har mye på hjerte. Men jeg skal begynne hvor jeg avsluttet sist. Da var jeg på beachen i Unawatuna…

…Vi tilbrakte til sammen to uker helt sør på øyen, på Unawatuna beach. Surf City, hotellet, var perfekt. Bortsett fra en do som ikke fungerte, men hallo, vi var på Unawatuna. Alt er chill. De siste dagene gikk med til det indiske brettspillet Cerram, tur i jungelen til, wait, Jungle Beach, profesjonell massasje, middag hos fruktselgeren på stranden, soling og for min del være litt lei seg pga ipoden min døde. En bølge skyldte så plutselig over solsengen min, meg og ipoden min. Vi prøvde desperat å redde den ved å legge den i fryseren og den fungerte en liten stund men så gav den opp likevel. Men etter å ha beslaglagt Mats ipod, skal jeg kjøpe meg ny i morgen når vi kommer til Kuala Lumpur-en av verdens billigste shoppinghovedsteder. Vi tar flyet om et par timer. Fruktselgeren jeg nevnte, har forresten en interessant (in a bad way) historie. Lignende mange andre som bor på Sri Lanka og andre land som ble truffet av tsunamien, men unik i forhold til våre historier. Han mistet konen, datteren, huset og baren/jobben sin av bølgen. Nå selger han frukt på stranden. Vi ble invitert hjem til han på middag, fikk møte hans nye familie og se hans hus som han fikk etter tragedien i 2004. Kjempegod mat, koselig familie men taket lakk og det syns han var litt dumt. Forståelig.

Videre tok Mats og jeg toget til Kandy (mmm), som ligger oppe i fjellene, og buss til Nuwara Eliya. Det var en veldig fin togtur fra Unawatuna (Galle) til Colmbo, før vi begynte oppoverstigningen. Store deler av turen gikk langs stranden. Jeg så forresten en dame med verdens lengste hår, det gikk til sånn ca midt på leggen! Oppe i fjellene var det utrolig fint. Litt kaldere pluss frisk luft som vi ikke hadde kjent på flere uker. Og det luktet blomster. Vi sov på verdens koseligste guest house. Et lite hus med ca fem rom og en kjempe koselig mann som lagde middag til oss. Vi var de eneste der og det var som om vi var på en hytte langt oppe på fjellet, da det blåste ordentlig utenfor. Vi besøkte teplantasjer og drakk den beste teen noensinne. Etter to dager og en middag på Pizza Hut tok vi bussen tilbake til Colombo. Planen var å overnatte i leiligheten til en venn av Mats. Etter noen komplikasjoner gikk det som det skulle. Vi kom til leiligheten, som viste seg og være et sykt stort hus som ingen hadde bodd i på noen år, rundt to på natten. Vi låste oss inn, fant fram lommelykten, og prøvde å finne oss til rette i mørket. Begge to var livredd, men dette turde vi ikke si til hverandre før dagen etterpå. Det føltes som om vi var innbruddstyver og da taxisjåføren banket på døren forventet begge noe mye verre. Vi våknet klokken syv i dag til masse lyder fra etasjen under. Det viste seg at onkelen til Mats venn døde i går og begravelsen skulle holdes i huset. ”Yeah, the body will be here in about half an hour”. Vi pakket sekken og snek oss litt ukomfortable ut… Vi gikk for å sjekke ut Colombo og dro på kino (for å se My name is Khan som er en ok film men med et fantastisk bra budskap, syns jeg). Vi har akkurat vært å spist middag med kompisen til Mats, som har vært i begravelse i hele dag, en spesiell men veldig kul fyr (som jeg ikke husker navnet på). Om noen timer tar vi flyet til Malaysia og blir der en uke før i drar oppover til det landet som har flest innbyggere i heeeeeeele verden! Kina!

Picture India, in February.

Unawatuna

Å våkne uthvilt, tidlig, til lyden av bølgene og solen som lyser inn gjennom vinduet. Å løfte opp myggnettet som omringer sengen, å gå ned trappen og fem meter bort til stranden for å spise frokost og drikke fruktjuice. Det er Sri Lanka. Det er avslappende stemning som på en karibisk øy, en fin rekreasjon etter India.

Vi har vært på Unawatuna beach på Sri Lanka i én uke nå, og det er en stund siden jeg har skrevet. De siste dagene i India gikk med til å sjekke ut Goa, som var relativt oppskrytt og stranden kunne for så vidt hvert hvilken som helst, ta nattoget til Bangalore og videre til Chennai. Da vi kom fram til sistnevnte by hadde vi lagt bak oss 6000km med tog i India! Og både Mats og jeg har vært storfornøyd med det. Gjennom hele India med tog på tre uker var hektisk men utrolig gøy og spennende. Etter én dag i Chennai tok vi nattfly til Sri Lanka, som skulle vise seg å være en fantastisk øy.

Ute regner det som bare det akkurat nå, for første gang siden vi kom hit faktisk. Men som regel er det sol og skyfri himmel og sinnsykt varmt. Det er digg. Vi bor på Surf City, et veldig koselig og billig hotell helt nede ved vannkanten. Vi har også møtt Maximilian, som er Mats kompis, og hans familie her. En veldig trivelig familie. Vi spiser verdens beste mat (fra verdens minste kjøkken), soler oss, leser, bader, noen dykker, andre surfer, drikker fruktjuice dagen lang og for å avslutte setningen; slapper av!! Vi hadde det sykt gøy på beach party for noen dager siden! Barbeint på dansegulvet alle sammen, masse drinker, best of musikk og en fyr som så ut som om han virkelig ville være Snoop dog. Forrige dagen falt det forresten ned en svær kokosnøtt rett bak meg…. Måtte bare nevne det. I går dro jeg for å besøke et Mor Teresa barnehjem (samme som jeg var på i Tanzania) et stykke unna her vi bor. Det bodde femten jenter der fra ca åtte til sytten år som, og de var kjempesøte. De viste meg rundt, vi danset til Sri Lankisk/Indisk musikk, tegnet og hadde det koselig. De forsøke å telle føflekkene på armene mine, og syns det var veldig gøy å trykke på foten min for å vente til den hvite flekken gikk vekk. De ble fnisete når de fant ut at jeg hadde kjæreste og spurte om han også kunne komme på besøk. I dag dro jeg dit igjen og tok med meg Mats, Maximilian og hans søstre; Melanie og Matte. Ungene syns det var kjempegøy da alle ble med å danse. Melanie og jeg ble det en stund lengre enn de andre og spiste lunsj. Med hendene. Ris, sterk saus og kylling.

Vi tenker å være noen dager til her i Unawatuna. På onsdag vil Mats og jeg dra litt rundt på øyen for å kolla läget og sjekke ut noen teplantasjer og fjellområder. Om en uke dra vi videre til Malaysia, og jeg er en stjernefrukt (intern).

Vi snakkes snart, jeg må ned på beachen for å drikke noen drinker å spise verdens beste mat. Ps: Det kommer snart flere bilder fra India!

Bollywood; please come again!

Mumbai kan ved første øyekast virke hektisk, som Delhi. Men etter en stund merker man hvor mye stillere det er, der er renere, mindre lukt, mindre hussel, varme og palmer som sier at du skal slappe av. Og hav! Som man kan se på, ikke bade i. Bare se, ikke røre. Det er en blanding av India og London med store bygninger, europeisk stil fra attenhundretallet. Vi kom hit i går på ettermiddagen etter en lang togtur på ca seksten timer. Etter å ha blitt kjent med et veldig trivelig par fra Canada, gikk vi fire for å spise en ordentlig middag i Mumbai. Til tross for at man nesten ikke spiser kjøtt i India (Mc chicken´s what you get sir), spiste vi en beef burger på en liksom hipp backpacker restaurant downtown. Vi fikk nesten sjokk da vi såg biff på menyen, ettersom vi trodde det var no go i India og var innstilt på å nesten go vegetarian til vi kom til Sri Lanka. En burger som var delt i fire. Mmmm. Og en sånn der stor kran med øl på bordet, peiling på øl. Vi dro rundt og leitet etter en kino. Vi tenke; Mumbai-Bollywood-Bollywoodfilm. Men nei. Eller jo. Men ingen engelsk tekst, så vi er like langt.

I dag har vi sett store deler av byen. Først en tur innom The National Gallery of modern Art. The Gateway of India ved havnen og kaffepause ved Taj Hotel (hvor det forresten var terrorangrep i 2008). Vi ville bare inn og se, for dette er et fancy pancy femstjerners hotell. Og restauranten var helt ok. Neida, den var himmel og vi tenke at vi kan jo ta en kopp kaffe; det kan vel ikke være så dyrt. Vi endte opp med å betale hundre kroner for en mugge kaffe og fikk stjele med oss to grove rundstykker. Rundt oss satt rike indere som hadde gått løs i buffeen. Dessertbordet besto av blant annet en sjokoladefontene og et hestehode av ren sjokolade. Vi drakk kaffe.Den var i alle fall god. Og gikk på do. Etter fiket kjørte vi rundt for å se på Mumbai. Byen er bra og anbefales og reise til. I alle fall om man har penger til å spandere på The Taj Mahal Palace Hotel!

Nå skal vi ta nattoget til Goa og tilbringe to dager på stranden, endelig!

M

På vei sørover, på vei mot Mumbai

Sitter på toget igjen, det er en stund siden jeg har skrevet, nå har vi lagt bak oss over 4200km med jernbanespor. Om et par timer skal vi være framme i Mumbai, tidligere Bombay, etter over to uker i den nordre delen av India. Delhi-Varanasi-Agra-Jaipur-Jodphur-Jaisalmer-Aimer/Pushkar-Udaipur. Mange stopp og mye tog. Det har gått bedre og bedre meg togreisene, tror vi fikk det verste først med fjorten timer forsinkelse. Denne togturen tar seksten timer men ingen forsinkelser, bare mangel på mat og matlyst. Etter å ha vært syk i noen dager har jeg blitt fed up på indisk mat. Mats og jeg har lange samtaler om grovt brød, gulrøtter og kjøttboller. Ute begynner landskapet å endre seg, både bygningene og palmene forteler om at vi er kommet lengre sør. Det minner meg litt om Tanzania.

Sist jeg skrev var vi på vei mot Jaipur. En helt ok by, typisk indisk med mye mas. Det beste var nok det store fortet vi besøkte og alle ungene vi møtte på vei ned; alle ville ha bilde av seg selv, og bare seg selv. I Jodphur brukte vi tiden på å lete etter anstendig mat, som for tiden er Mc Donlds. Men da vi kom til Jaisalmer begynte ting å endre seg. For det første var vi kommet lang langt ut nordvest i landet, nærmere grensen til Pakistan så alt var ørken. For det andre virket alt annerledes; mer chill, mindre hussel og ordentlig varme. Og kulde for den del. Om kvelden. Vi bodde på et sinnsykt koselig hotell med roof top restaurant hvor vi kunne se det store fortet som symboliserte byen og solnedgangen like ved. Lave bor med puter rundt og god mat. Vi dro på kamelsafari som var idyllisk og såg solnedgangen ute i ørkenen før vi humpet tilbake på kamelryggene. Morsomme dyr. Pushkar er litt blurry for min del, ettersom jeg var dårlig og nesten bare sov. Men Udaipur var en riktig fin liten by. Smale gater med crazy trafikk og plutselig en gedigen elefant som fikk alt til å stoppe opp. Det er vanskelig å forstå hvordan ting fungerer i India, men som oftest gjør det det. Før vi hoppet på toget i går kveld kjøpte vi litt kunst. En fyr som sitter å maler de kuleste bildene av musikkikoner, skuespillere, psykedeliske bilder og en hel del av Salvador Dali. Jeg valgte ut tre perfekte bilder av Bob Marley, Bob Dylan og Johnny Cash-storfornøyd. Jeg tror jeg kommer til å ha en misunnelig søster og pappa når jeg kommer hjem.

Når jeg ser ut nå, ser jeg kun toppen av skurene folk bor i og klær som henger til tørk. En liten unge ser ut til å vente på at buksen hans skal bli tørr. Om jeg ser ut andre vinduet står det perfekte, lyse bygninger med palmer rundt. Jeg tror ikke man finner større kontraster enn i India. Med over en milliard mennesker, og med blant annet mye korrupsjon som ett av problemene, kan det virke håpløst å få orden på ting. Jeg leser en interessant bok om India skrevet av Torbjørn Ferøyvik. Den er skrevet for ti år siden men den forteller mye om hvordan landet er oppbygd, om kulturene, religionene og om forskjellige problemer i samfunnet. Den anbefales!

Vi nærmer oss stadig Mumbai som etter det jeg har hørt skal være mer hektisk en New Delhi. Det er den mest populære byen i India, med blant annet Bollywood hvor man som hvit, tydeligvis kan få en rolle i spillefilmene. Det produserer tusen spillefilmer i året her, og om jeg husker rett har det gjort det siden trettitallet. Nå skal vi spise litt chips til frokost og snart si hei til Bombay.

M