På vei sørover, på vei mot Mumbai

Sitter på toget igjen, det er en stund siden jeg har skrevet, nå har vi lagt bak oss over 4200km med jernbanespor. Om et par timer skal vi være framme i Mumbai, tidligere Bombay, etter over to uker i den nordre delen av India. Delhi-Varanasi-Agra-Jaipur-Jodphur-Jaisalmer-Aimer/Pushkar-Udaipur. Mange stopp og mye tog. Det har gått bedre og bedre meg togreisene, tror vi fikk det verste først med fjorten timer forsinkelse. Denne togturen tar seksten timer men ingen forsinkelser, bare mangel på mat og matlyst. Etter å ha vært syk i noen dager har jeg blitt fed up på indisk mat. Mats og jeg har lange samtaler om grovt brød, gulrøtter og kjøttboller. Ute begynner landskapet å endre seg, både bygningene og palmene forteler om at vi er kommet lengre sør. Det minner meg litt om Tanzania.

Sist jeg skrev var vi på vei mot Jaipur. En helt ok by, typisk indisk med mye mas. Det beste var nok det store fortet vi besøkte og alle ungene vi møtte på vei ned; alle ville ha bilde av seg selv, og bare seg selv. I Jodphur brukte vi tiden på å lete etter anstendig mat, som for tiden er Mc Donlds. Men da vi kom til Jaisalmer begynte ting å endre seg. For det første var vi kommet lang langt ut nordvest i landet, nærmere grensen til Pakistan så alt var ørken. For det andre virket alt annerledes; mer chill, mindre hussel og ordentlig varme. Og kulde for den del. Om kvelden. Vi bodde på et sinnsykt koselig hotell med roof top restaurant hvor vi kunne se det store fortet som symboliserte byen og solnedgangen like ved. Lave bor med puter rundt og god mat. Vi dro på kamelsafari som var idyllisk og såg solnedgangen ute i ørkenen før vi humpet tilbake på kamelryggene. Morsomme dyr. Pushkar er litt blurry for min del, ettersom jeg var dårlig og nesten bare sov. Men Udaipur var en riktig fin liten by. Smale gater med crazy trafikk og plutselig en gedigen elefant som fikk alt til å stoppe opp. Det er vanskelig å forstå hvordan ting fungerer i India, men som oftest gjør det det. Før vi hoppet på toget i går kveld kjøpte vi litt kunst. En fyr som sitter å maler de kuleste bildene av musikkikoner, skuespillere, psykedeliske bilder og en hel del av Salvador Dali. Jeg valgte ut tre perfekte bilder av Bob Marley, Bob Dylan og Johnny Cash-storfornøyd. Jeg tror jeg kommer til å ha en misunnelig søster og pappa når jeg kommer hjem.

Når jeg ser ut nå, ser jeg kun toppen av skurene folk bor i og klær som henger til tørk. En liten unge ser ut til å vente på at buksen hans skal bli tørr. Om jeg ser ut andre vinduet står det perfekte, lyse bygninger med palmer rundt. Jeg tror ikke man finner større kontraster enn i India. Med over en milliard mennesker, og med blant annet mye korrupsjon som ett av problemene, kan det virke håpløst å få orden på ting. Jeg leser en interessant bok om India skrevet av Torbjørn Ferøyvik. Den er skrevet for ti år siden men den forteller mye om hvordan landet er oppbygd, om kulturene, religionene og om forskjellige problemer i samfunnet. Den anbefales!

Vi nærmer oss stadig Mumbai som etter det jeg har hørt skal være mer hektisk en New Delhi. Det er den mest populære byen i India, med blant annet Bollywood hvor man som hvit, tydeligvis kan få en rolle i spillefilmene. Det produserer tusen spillefilmer i året her, og om jeg husker rett har det gjort det siden trettitallet. Nå skal vi spise litt chips til frokost og snart si hei til Bombay.

M