Bajs, lukt og Indere, eller første inntrykk om man vil.

Vi lander i Delhi tidlig på morgenen. Alt er stengt, det kryr av folk og det føles som om noen har løftet meg ut av snøen og plassert meg i varmen med kjeledressen fremdeles på. Etter ingen søvn på flyet prøver vi å finne kaffe så snart som mulig, og det gjør vi. Vi har ingen planer for dagen men det ene leder til det andre og før vi vet ordet av det sitter vi på et turistkontor og har bestilt togbilletter videre. India kommer til å oppleves by train! Vi bruker dagen på å utforske New og Old Delhi som er like kaotiske begge to. Å tilvenne seg India virker å gå bra, men jeg kommer aldri til å skjønne at det er mulig å være så mange mennesker på ett sted. India passer på ca en sjettedel av verdens befolkning, over én milliard.

Toget til Varansi (den hellige byen hvor man finner blant annet Ganges floden) skal etter planen gå rundt halv åtte på kvelden. Vi møter opp på stasjonen klokken fem og er spent på hvordan togene i India er, vi har hørt at de er ok. Mellom 14 og 20 millioner mennesker tar toget i India hver dag! Etter å ha ventet i en stund får vi vite at toget er forsinket til klokken ti, og vi sitter oss på Mc Donalds og heller i oss mer kaffe og ser på Family Guy. Klokken nærmer seg ti og det er så vidt vi klarer å holde oss våken, det begynner å nærme seg 30 timer uten søvn. Toget er fremdeles ikke kommet. Vi sitter på togstasjonen hvor det er usannsynlig mange mennesker og det lukter råttent tiss når togene kjører forbi. Vi oppdager snart at det er fordi toalettene (om man kan kalle de det) på togene tømmes midt på stasjonen så skinnene er dekket med mye ekkelt. Jeg begynner å virkelig lure på hvordan det er inne i togene. Vi sovner der vi sitter på perrongen og blir vekket rundt ett på kvelden, da er toget klar til avgang. Vi kjører tredje klasse og deler rom med fire indere, Mats og jeg har hver vår seng oppunder taket. En unge skriker, inderen under meg raper og det kommer indisk musikk fra en mobiltelefon. Men eter 35 timer uten søvn er det ingen problem å sove. Men av samme grunn får jeg også ikke verdens beste førsteinntrykk av togene i India. Vi våkner rundt ni neste morgen. –Mats, er vi framme snart? Han svarer at en mann sa det er to timer igjen. Jeg legger meg ned og sovner igjen, delvis for jeg er trøtt og delvis for å ikke tenke på at jeg har holdt meg i ti timer. På doen må man holde pusten, hvis ikke kan man smake lukten. Det fortsetter å ta en time til og en time til. Vi er framme på hotellet i Varanasi klokken halv fem, 24 timer etter at vi dro fra stasjonen i Delhi. Pjuuuh!

I dag sto vi opp klokken seks og dro til elven Ganges, hvor vi ble kjørt rundt i en robåt. Her kommer Indere hver dag for å vaske seg og klærne sine, be og meditere. Jeg puttet lillefingen ned i vannet for å kjenne på temperaturen, for senere å vite mange ekle ting om elven. Det er jo en ting at Inderne vasker seg og sikkert gjør andre ting i vannet, men kloakkavløp renner rett ut her, døde folk blir i følge guiden vår dumpet her (få av de som ikke blir kremert ved ”ghats” langs elven), jeg ser en død hund, en død fisk og elven er rett og slett veldig forurenset. Det er helt utrolig å oppleve forholdet disse religiøse inderne har til Ganges, men det er jo ekkelt. På kvelden igjen drar vi ned for å se stedene hvor folk blir kremert, ca 300 i døgnet, og får å se på seremoniene langs den spirituelle elven. Magisk stemning, vare og røyk. Pluss en hel del folk. Vi kjører med tuk tuk hjem igjen i den elleville trafikken, det mange inntrykk som skal fordøyes.

M